En ny vår for generalisten

Den spesialiserte kunnskapsarbeideren er lenge pekt på som arbeidslivets vinner, i takt med økte krav og forventinger om en verdiskapning som stadig må bevege seg dypere og spissere – for i det hele tatt å kunne levere resultater i et stadig mer kunnskapsintensivt samfunn.
Den spesialiserte kunnskapsarbeideren er lenge pekt på som arbeidslivets vinner, i takt med økte krav og forventinger om en verdiskapning som stadig må bevege seg dypere og spissere – for i det hele tatt å kunne levere resultater i et stadig mer kunnskapsintensivt samfunn.
Parallelt med denne utviklingen har vi også sett en tilsvarende devaluering av generell kunnskap, ut fra en antakelse om at «alle» besitter – eller i alle fall burde besitte – en noe vag form for minimumskompetanse, med følgende kjennetegn:
  1. En overordnet forståelse av hvordan ting henger sammen
  2. En plattform for å bygge mer spesialisert kompetanse

Førstnevnte tas ofte nærmest for gitt, samtidig som denne også er en klar forutsetning for sistnevnte. Resultatet kan derfor bli en stadig streben etter en spesialisering som i økende grad er fremmed for sin egen kontekst.

Jack og ponniene

Spesialistens funksjon har dermed fått prioritert grobunn til å videreutvikle seg til å bli – i ytterste konsekvens – en «One Trick Pony»; forstått som selve forestillingens stjerne og den som briljerer med sin rike detaljkunnskap, men som ikke uten videre har noen forståelse for selve rammen for eget bidrag eller for de øvrige delene som har skapt dette imponerende skuet.

På den samme ferden er generalistens rolle blitt nedgradert til en støttefunksjon, med et eksistensgrunnlag som er direkte koblet til det å understøtte andres økte spesialising, dog uten en invitasjon til å dele det samme rampelyset. Generalisten forventes å levere på noe som anses
som selvsagt, som en «Jack Of All Trades»; forstått som den som har oversikt over litt av alt, men som selv mestrer intet fagområde eller disiplin – og følgelig blir en «Master Of None».

Overført til den verdiskapning som eiendomsbransjen leverer, kan vi se noen av de samme utviklingstrekkene:

  • De rådgivermiljøene som omslutter våre eiendomsorganisasjoner knives iherdig om å tilby den til enhver tid mest spesialiserte kompetansen, for derigjennom å beholde eller tiltrekke seg oppdragsgivernes gunst samt opprettholde et høyt timehonorar for sine
    tjenester.
  • Eiendomsselskapene forsterker egen eiendoms- og bestillerkompetanse for å kunne nyttiggjøre seg bedre av forrige kulepunkt, som et foretrukket alternativ i forhold til å utøke egen organisasjon ved direkte ansettelser for nye spesialistroller

And The Band Plays On

I sum fører dette til en utvikling der et noenlunde likt antall bestillere både må forstå og koordinere flere og stadig mer avanserte kunnskapskilder, samtidig som alle parter er avhengig av at «noen» faktisk må se og forstå både helheten og sammenhengene. For det er jo sammenhengene som binder alle ting sammen, og som gjør at delene vil fungere i et nødvendig samspill. Uten denne innsikten spinner ponniene bare videre i manesjen, med Jack som hjelpeløs tilskuer på sidelinjen, og uten at noen av partene egentlig forstår hvorfor musikken er i ferd med å surne.

Samtidig er den virkeligheten som både rådgivere og eiendomsselskaper må forholde seg til, blitt vesentlig mer kompleks, komplisert og tverrfaglig, der kausalitet – sammenhengene mellom årsak og virkning – både kan og må tolkes. Og i denne sammenheng er det ikke vilkårlig hvem som tolker hva og hvordan, samt hvordan dette formidles.

En ny dirigent for verdikjeden

Scenen er følgelig duket for å peke ut en sentral verdiskaper i organisasjonene, forstått som den som koordinerer og kobler spesialistene og deres ulike verdiskapningsbidrag. I dette ligger bakgrunnen for et faglig og organisatorisk comeback for generalistleddet, og da i rollen som
kompetent dirigent for et orkester som både må spille samstemt og i stadig større grad også i sanntid for å kunne prestere.

En tydelig dirigent som virkelig forstår helhetsbildet, ser styrker og svakheter gjennom verdikjeden – fra bestillerrollen til det utførende ledd og tilbake igjen, som kontinuerlig læring for virksomheten – kan åpne opp for et nytt strategisk landskap, både hos eiendomsselskapene og for utvalgte rådgivermiljøer.

For rådgivermiljøene vil en slik rolle kreve at disse kan speile hva dirigenten hos eiendomsorganisasjonene søker, fremfor at sistnevnte må holde absolutt alle fagdisipliner i tømmene selv. Her vil også fristelsen være stor for å anvende kunstig intelligens som den oppsummerende kraft. Dette kan imidlertid også gi motsatt effekt, da en dirigent uten musikalitet i sitt samspill med mennesker aldri kan bli mer enn bare en generalist.

Av Øystein Ringen-Vatnedalen, arbeidende styreleder i Senter for eiendomsfag – eiendomsbransjens kompetansesenter siden 1997.

Vis flere innlegg